Det er ikke lenger noen nyhet at vi i helsetjenesten må forholde oss til at det kan bli «for mye av det gode» – at noen undersøkelser og behandlinger kan være unyttige, eller rett og slett gjøre mer skade enn gagn. Overdiagnostikk og overbehandling, kaller vi det. I fagmiljøene har vi avdekket en rekke sosiale mekanismer som driver frem et slikt overforbruk, ikke bare fremveksten av private helsetjenester, selv om det kan være mest synlig der. Det nye er at Legeforeningen nå forbereder en publikumsrettet kampanje for å bremse denne utviklingen.

Bevisstheten om at det kan bli for mye medisin er ikke så gammel. Leger av min generasjon hadde knapt hørt om slikt før rundt år 2000. Men da var et nettverk av markedskritiske leger og en australsk helsejournalist, Ray Mohanian, allerede godt i gang med det som ble et legendarisk spesialnummer i det prestisjetunge legetidsskriftet British Medical Journal i 2002, med tema «Too Much Medicine», for mye medisin.

En av de mer oppsiktsvekkende artiklene redegjorde detaljert for hvordan noen legemiddelfirmaer hadde jobbet langsiktig, gjennom reklamefinansierte kongresser og lobbyvirksomhet, for å forme legers oppfatning av at også hverdagens utbredte helseplager, som irritabel tarm, sosial angst og alderens ulike ytringer, kunne omdefineres som sykdom. Som firmaene – vips! – hadde medikamenter for å lindre. Altså, ikke lenger bare en pille for alt som er ille, men en «ille for alt som er pille». Nye store befolkningsgrupper ble gjort til pasienter, ofte med svært diskutabel nytteeffekt.

Kritiske fagmiljøer rundt om i verden begynte å våkne. British Medical Journal fortsatte med serier av nye artikler og stilte seg etter hvert i spissen for en «Too Much Medicine»-kampanje. Budskapet lød at det nå var på høy tid at de medisinske fagmiljøene rundt om i verden begynte å rydde i eget hus. Med skjerpet blikk på hva som kanskje var unødvendige undersøkelser og unyttige behandlinger skulle legeprofesjonen selv ta et større ansvar. Etiske regler for leger ga profesjonen et utvetydig mandat.

I Norge ble det fastleger, fagmiljøer innen allmennmedisinen og medisinsk etikk som først tok ledelsen. Både gjennom forskning, vitenskapelige artikler og bokutgivelser ble overbehandlingen karakterisert og diskutert. Temaet ble «pop» på faglige møter og kongresser. Etter hvert ble Legeforeningen sentralt utfordret, og har nå gjennom spesialforeningene jobbet lenge med disse spørsmålene.

Vi visste at det også innen amerikanske fagmiljøer var en voksende kampanje mot nettopp salg av sykdom og behandlinger som i beste fall var unyttige. I et privatisert helsevesen, som det amerikanske, er overbehandling og «for mye medisin» allerede blitt et megaproblem. I 2012 lanserte en gruppe av indremedisinere der en bredt anlagt kampanje under slagordet «Choosing Wisely». Logoen er blitt velkjent gjennom denne kampanjens prisverdige medansvar for de årlige internasjonale «Preventing overdiagnosis»-kongressene siden 2013, den neste forresten i København 20.-22. august.

Men det er noen haker ved denne amerikanske kampanjen. Den opptrer i et helsevesen der pasienter langt på vei ansees som kunder i et marked, der leger og forsikringsselskaper er tilbydere og pasienter anses som forbrukere. Og hva tenker man da – i USA – på hvordan man skal begrense overforbruk av helsetjenester? Jo, gjennom forbrukermakt og kjente strategier for å gjøre kundene mer forbrukerbevisste og kritiske.

«Don’t trust your doctor», ikke stol på legen din, han eller hun kan ønske å selge deg en behandling du ikke trenger. Dessuten er mange av dem helt i lommen på legemiddelindustrien. Så her gjelder det å være kritiske og forbrukerbevisste kunder. Og vi kan hjelpe deg med det, sier «Choosing Wisely»-kampanjen. Som pasient må du lære deg å ta kloke valg.

Derfor mitt spørsmål i overskriften. Er det så opplagt at Legeforeningen har gjort et klokt valg ved å adoptere den amerikanske kampanjens logikk og retorikk? Er det ikke fare for at pasienter også her kan bli ledet til tanker om at de ikke lenger kan stole på råd fra legen sin? Kanskje legen egentlig har kommersielle motiver?

Nei, nei! – sier vi leger som befolker den norske offentlige helsetjenesten. Vi er ikke selgere. Våre råd om undersøkelser og behandlinger kan dere stole på. Vi vet at hele helsetjenesten vår hviler på faglig edruelighet, solidaritet og den berømte nordiske tilliten, og den skal vi ikke gamble med.

Og det håper jeg Legeforeningen heller ikke gjør når den snart skal lansere sin kampanje under slagordet Choosing Wisely – «Gjør kloke valg!». For jeg fornemmer et klart element av ansvarsfraskrivelse og forbrukertenkning når så mye av retorikken peker på at det er pasientene selv som skal være ansvarlig for å ta disse kloke valgene.

Likevel – noen formildende omstendigheter: Choosing Wisely-kampanjen er nå lansert i 22 land, og det kan virke naturlig å knytte seg til et så stort internasjonalt initiativ (amerikanerne er vant til å sette dagsorden). Og så har det også skjedd noe med vår norske medisinske kultur siden årtusenskiftet. Pasienters selvbestemmelse, autonomiprinsippet, har fått betydelig større tyngde. Begrepet «samvalg» er kommet inn i ordbøkene, at pasient og lege sammen diskuterer og tar beslutninger om undersøkelser og behandlinger. Det kan i beste fall lede til kloke valg. Men bør ikke forveksles med at pasienter oppfatter seg som kunder og forbrukere.